NVEs miljøtilsyn kjenner ikke til tilfeller der vindkraftverk har forurenset drikkevannskilder.

Høsten 2025 presenterte Vitenskapskomiteen for mat og miljø en rapport, der de skriver at Mattilsynet erfarer at konsekvensutredninger og MTA når det gjelder drikkevannsressurser ofte kan være mangelfulle, og i for liten grad vektlegger drikkevannshensyn. Det er et nyttig innspill å ha med seg i utformingen av en konsekvensutredning, som fornybarnæringen tar til seg.  

Drikkevann er en viktig ressurs som må beskyttes mot forurensing. Konsesjonsprosessen for vindkraftverk innebærer grundige vurderinger fra NVE som konsesjonsmyndighet og Mattilsynet som høringspart. Konsekvensutredningen er i tillegg et forebyggende tiltak som kartlegger vannkilder og hvordan disse skal tas hensyn til. En eventuell detaljplan må videre inneholde en plan for beskyttelse av drikkevann som så skal godkjennes av myndighetene.

Basert på eksisterende kunnskap om forurensning fra vindkraftverk, er det Miljødirektoratets vurdering at driftsutslipp fra vindkraftverk er av så begrenset karakter at det ikke kreves tillatelse etter forurensingsloven § 11. Anleggene og driften har lav forurensningsrisiko i seg selv, og risikoelementene kan møtes med avbøtende tiltak. Forurensning fra utbygging av vindkraft vil stort sett være av samme type som i andre utbyggingsprosjekter med terrenginngrep, for eksempel veibygging. Det er størst fare for forurensing av drikkevannskilder i anleggsperioden, fordi det er stor aktivitet på kort tid. I driftsperioden vil forurensning primært skyldes slitasje, manglende vedlikehold eller uhell under vedlikehold av vindturbinene. Også lagring og transport av kjemikalier kan utgjøre en forurensningsfare.  

Kanterosjon og brann vil kunne føre til forurensing av omgivelsene. Kanterosjon foregår kontinuerlig og har fått størst oppmerksomhet når det gjelder mulig forurensning til omgivelsene og drikkevannet. Slitasjen på rotorbladene er sterkt avhengig av vær, seighet og elastisitet av overflatebelegget på bladene, samt lengden og hastigheten på rotorbladene. DTU (Danmarks Tekniske Universitet har nylig gjennomført en studie der de anslår at massetap i landbaserte vindkraftanlegg ligger mellom 8 og 50 g/ år per blad. Dette samsvarer med estimater fra Vestas og Siemens Gamesa, to produsenter av vindturbiner, som estimerer utfra generelle erfaringer at slitasjen utgjør inntil 50 gram per blad per år.  

Generelt kan man si at gode rutiner basert på verst tenkelige utfall i alle prosesser under anlegg og drift vil forebygge forurensning av vanntilsigsområdet og tilhørende drikkevannskilder. Videre er hovedregelen at vindturbiner plasseres utenfor, og i god avstand til hensynssoner for drikkevann. Dersom kraftutbygger likevel ønsker å plassere enkelte vindturbiner i hensynssonen til drikkevannskilder må dette konsekvensutredes. Utbygger er selv ansvarlig for å kartlegge alle drikkevannskilder i et område. God kartlegging og vurdering av mulige drikkevannshensyn vil kunne minimere konfliktnivået knyttet til dette temaet.