Kraftproduksjonen i Norge er omtrent 100 prosent fornybar, men 43,4 prosent av energien vi bruker er fortsatt fossil. Olje- og gassutvinning, industriproduksjon og veitrafikk står for de største klimagassutslippene. Skal vi redusere det fossile forbruket, trenger vi mer fornybar kraft til en pris industrien har evne til å betale. Norges klimamål for 2035 tilsier at vi skal kutte 70-75 prosent av utslippene våre, sammenlignet med 1990-nivå. Miljødirektoratet har beregnet at dersom vi skal gjennomføre klimatiltak som reduserer klimagassutslippene med 64 prosent innen 2035, vil det øke kraftetterspørselen med ca. 32 TWh, sammenlignet med 2023. Mange av disse tiltakene er norsk næringsliv avhengig av for å opprettholde og styrke sin konkurranseevne.

For industrien er konkurransedyktige kraftpriser en av de viktigste forutsetningene for å kunne drive i Norge. Vindkraft på land er en av de raskeste og rimeligste måtene å skaffe betydelige mengder ny fornybar kraft på. Ettersom kraftkostnaden utgjør en betydelig andel av industriens samlede kostnader har tilgangen på lange kraftkontrakter vært avgjørende for industriens investeringsevne. Uten mulighet til å låse inn kraftprisen blir risikoen ved investeringer i industrien langt høyere. Frem til den europeiske energipriskrisen var det konkurransedyktige kraftpriser i hele Norge. Mesteparten av norsk industri har inngått lange kraftkontrakter med levering av kraft til fast pris. Norge er fremst i Europa i bruken av langsiktige kommersielle kraftavtaler, såkalte PPA-er. Relativt omfattende bruk av langsiktige kraftavtaler har vært av stor samfunnsøkonomisk verdi: Avtalene sikrer stabile inntekter til offentlig eide kraftselskaper, og stabile kraftpriser til globalt konkurranseutsatt industri.  

Flere norske industribedrifter har langsiktige kraftkontrakter med nettopp vindkraftverk. For eksempel er om lag 20 % av krafta som Hydro bruker vindkraft.  

Vindkraft er uregelmessig, ikke ustabil. Det er riktig at produksjon fra en vindturbin ikke kan tilpasses svingninger i forbruket, på samme måte som vannkraften kan. Men, hvis man bygger en vindturbin betyr det - alt annet likt - at man bruker mindre vann i magasiner til å dekke forbruk i de periodene det blåser. Dermed er det mer vann å bruke til å dekke forbruk når det trengs. Dette gjør kraftsystemet mer robust og reduserer sårbarhet. Vindkraft produserer også i gjennomsnitt mest om vinteren, når kraftforbruket i Norge er størst.

Vindkraftteknologien har dessuten utviklet seg de siste årene, og vindkraft kan nå bidra med spenningsstøtte og reagere raskt dersom det oppstår ubalanser i kraftsystemet. Det gjør moderne vindkraft til et enda viktigere supplement til for eksempel vannkraft, som har andre styrker. Det handler om å bygge et system der ulike kraftteknologier utfyller hverandre.  

Det er viktig at vi gjør flere ting samtidig, både opprustning og utvidelse av vannkraftverk, ENØK-tiltak, opprustning av nettet og økt bruk av batterier, samt utbygging av ny kraft som vindkraft og solkraft.

Miljødirektoratet anslår at hvis alle klimatiltakene de har utredet skal gjennomføres, øker kraftetterspørselen med ca. 32 TWh i 2035, sammenliknet med forbruket i 2023. Mange av disse tiltakene er norsk næringsliv avhengig av for å opprettholde og styrke sin konkurranseevne. Derfor trenger vi mer energi, både fra vind på land, vannkraft og gjennom energiøkonomisering (ENØK). Vi må gjøre flere ting samtidig.  

Opprusting av vannkraftverk er viktig for å sikre mer effekt, altså evnen til å produsere mer strøm i enkelttimer, men det gir ikke nok ny energi alene. NVE vurderer potensialet for opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftverk som er teknisk-økonomisk mulig å gjennomføre til 5 TWh, som kan gi 8 GW økt effekt. Disse investeringene vil nødvendigvis ta tid og kreve store ressurser. ENØK-tiltak er viktig for å bremse forbruksveksten for strøm i Norge. NVE estimerer at strømsparing i byggsektoren på 10 TWh i teorien kan gjennomføres, men at dette er svært ambisiøst. Foruten noe ny energi fra vannkraftopprusting og besparelser gjennom ENØK, kan havvind gi mer kraftproduksjon på lengre sikt.

I løpet av det neste tiåret vil forbruket mest sannsynlig øke fordi vi har politiske mål om å redusere klimagassutslipp og fordi strøm vil brukes på enda flere områder enn før.  

Hvis forbruket vokser raskere enn tilgangen, kan vi uten mer kraftproduksjon bli mer avhengig av å importere kraft fra utlandet. Det gjør oss mer sårbare i perioder med lite nedbør og/eller vind, og vil kunne føre til høyere og mer variable strømpriser for husholdninger og bedrifter. Det kan svekke konkurransekraften til norsk industri.  

For å redusere risikoen for knapphet og økende prispress, fremstår økt produksjon av ny fornybar kraft derfor som et nødvendig supplement til energieffektivisering og bedre utnyttelse av eksisterende ressurser.

Vindkraft på land utløser ofte nettutbygging fordi mer kraft må transporteres gjennom nettet. Mange områder har i dag ikke ledig kapasitet for mye ny produksjon. For å sikre trygg, stabil drift og tilstrekkelig overføringskapasitet mellom regioner, må eksisterende nett ofte forsterkes eller bygges ut før tilknytning kan skje. Dette vurderes både av Statnett i sine områdeplaner og systemplaner og av NVE i konsesjonsprosessen. I tillegg består et vindkraftverk av infrastruktur som både veier og oppstillingsplasser, og enkelte vindkraftprosjekter fører også til at lokale veier må rustes opp.

Jo, og derfor må vi jobbe for å minimere støy både for eksempel med tanke på hvordan turbinene plasseres i terrenget og utvikle ny teknologi som gjør at selve rotorbladene lager mindre støy.  

Ifølge WHO er plage en helsevirkning, og det er den virkningen av støy som generelt har vært mest studert. Kunnskapsoppsummeringen fra WHO nevner følgende kontekstuelle forhold av betydning for støyplagen i befolkningen, alt må tolkes med varsomhet:  

• Hvor synlig støykilden er fra boligene (man opplever mer plage dersom man ser vindkraftverket)

• Økonomiske fordeler knyttet til vindkraftverket (Man opplevde mindre plage om man fikk økonomiske fordeler av vindkraften)

• Type område langs aksen urbant – ruralt, og tilhørende forventninger til stillhet (høyere forventning til stillhet i rurale strøk)

• Stabilitet eller endring av bokvaliteter/støyforhold: er vindkraftverket nyetablert, eller har det vært der lenge

Infralyd er navnet vi bruker på lyder som har så lav frekvens (hertz) at vi ikke kan høre dem. Vi har infralyd nesten overalt rundt oss. Det er naturlig til stede både i naturen og i våre egne kropper, som hjerteslag og pust, samt i husholdningsapparater. Noen har likevel uttrykt bekymring for om infralyd fra vindkraftverk kan være skadelig for mennesker.  En omfattende kartlegging, gjengitt i TU, viser at infralyd fra vindkraft verken er farlig eller kan påvirke menneskers helse negativt. Folkehelseinstituttet har også gjennomgått en rekke studier om støy fra vindkraft og kommet til den samme konklusjonen.

Utfordringene på Tysvær skyldtes en feil med en sjelden turbintype fra Siemens Gamesa som skapte et unormalt lydfenomen – en lavfrekvent tone eller during som ikke skulle vært der. Disse turbinene er nå tatt ut av produksjon og er ikke lenger tilgjengelige på markedet. Tysvær vindpark ligger også veldig tett på bebyggelser, med 650 meter til nærmeste bolig. I konsesjonssaker legger NVE til grunn en anbefalt minsteavstand fra støyfølsom bebyggelse på fire ganger vindturbinens totalhøyde. Situasjonen på Tysvær er både spesiell og unik. Tilsvarende lydfenomen vil ikke oppstå med nye turbiner, og de nye kravene til minsteavstand gjør at naboer generelt er mindre utsatt for støy.

Utbygger på Tysvær gjennomfører for tiden nye undersøkelser om støyproblematikken, og tilgjengeliggjør alle funn for offentligheten. Den kunnskapen kan brukes av andre utbyggere i nye vindkraftprosjekter.  

På oppdrag fra NVE  har Folkehelseinstituttet har gjort en kunnskapskartlegging av det som finnes av nasjonal og internasjonal forskning rundt vindkraft og støy. Vindturbiner avgir støy og kan gi opphav til plager dersom vindkraftanlegg etableres nær bebyggelse. Det er store individuelle variasjoner i sårbarhet for støy, og en rekke faktorer utover støyen påvirker graden av plage. FHI finner at helseeffektene av vindturbinstøy hovedsakelig handler om opplevde plager og subjektive reaksjoner, mens konkrete fysiologiske effekter er mindre dokumenterte eller usikre. De peker samtidig på at det er behov for mer forskning på dette området, og støyplager er uansett høyst reelt og må tas på alvor når man utarbeider et prosjekt, for å sikre at innbyggere blir så lite plaget av støy som mulig.  

Fornybarnæringen mener også at det er behov for flere studier om helsekonsekvenser av støy fra vindkraftanlegg. For å få bedre kunnskap om helsevirkninger av støy fra vindkraftverk i Norge, er det nødvendig med studier som inkluderer vindkraftverk i ulike områder av landet.

Iskastrisiko kan forekomme ved visse værforhold, og derfor er det normalt sett myndighetspålagt at vindkraftverket skal legge ut et iskastvarsel fra dag til dag. Generelt er det viktig å være klar over at iskastrisikoen avtar vesentlig med avstanden til turbinen. Isklumper som faller ned fra vindturbinens tårn eller fra en stanset vindturbin, vil hovedsakelig treffe bakken rett under vindturbinen. Isklumper som kastes fra turbinblader i bevegelse kan treffe bakken lenger unna turbinen. Maksimal kastelengde for iskast fra en vindturbin tilsvarer summen av turbinens tårnhøyde og rotordiamenter, hvilket for moderne turbiner tilsvarer mellom 250 og 300 m. Høydeforskjell mellom vindturbinene og omkringliggende terreng kan også påvirke kastelengden.

Ising kan påvirke støynivået, spesielt rundt null grader og med høy luftfuktighet. Ising vil også redusere produksjonen, så både utbygger og naboer har en felles interesse av å fjerne isen.

I internasjonal litteratur, særlig fra Europa og Nord-Amerika, rapporteres det vanligvis om boligpriseffekter. Parsons og Heintzelman (2022) fant en gjennomsnittlig negativ priseffekt på omtrent fem prosent for boliger under en kilometer fra nærmeste vindkraftverk. Effekten avtok gradvis og nærmet seg null ved en avstand på rundt fem kilometer. En annen analyse, utført av Schütt (2023), finner en gjennomsnittlig negativ priseffekt på 0,68 prosent for boliger i en avstand på cirka 3 km, som konvergerer mot null ved omtrent 4,5 km avstand.

En norsk studie viser at vindkraftverk kan påvirke betalingsviljen for boliger i nærheten av anleggene. For boliger som ligger mindre enn én kilometer unna, kan betalingsviljen for en gjennomsnittsbolig falle med rundt 15 prosent av prisen. Det er imidlertid få boliger som er så nært beliggende, da kravet om minsteavstanden mellom turbiner og boliger er 800 meter. Dermed vil få boliger oppleve et så stort verdifall. Studien viser videre at effekten på betalingsviljen avtar til null rundt 5 til 7 kilometer fra vindkraftverket. Effekten som studien viser, er betydelig større enn i lignende studier fra andre land, noe som kan skyldes et litt svakt datagrunnlag. Studien har heller ikke klart å skille mellom effekten av støy og synlighet, noe som gjør det vanskelig å avgjøre hvilke spesifikke faktorer som påvirker betalingsviljen, utover nærheten til anlegget.

Faktorer som antas å påvirke eiendomspriser negativt inkluderer støy, skyggekast og visuell effekt. Disse temaene blir nøye vurdert i konsekvensutredningene. Det viktigste tiltaket for å beskytte boliger mot slike effekter er god plassering av turbinene. Direkte kompensasjon kan også være et avbøtende tiltak, selv om dette ikke er vanlig praksis i Norge i dag. I blant annet Danmark har man imidlertid en slik ordning.

Den opplevde støyen fra en vindturbin påvirkes av en rekke forhold, som blant annet vindretning, vindhastighet, avstand fra vindturbinen, trykk- og temperaturforhold, vegetasjon og refleksjon fra bakken. Støynivået varierer med vindhastigheten, og den maksimale kildestøyen fra en moderne vindturbin er typisk 103-108 dB.  Moderne turbiner på rundt 6 MW installert effekt har typisk en kildestøy på rundt 105 dB(A). Denne avtar naturlig nok raskt med avstanden til nacellen, der generatoren sitter, og dersom man er over ca. 800 meter unna turbinen vil støyen normalt være under myndighetenes krav til støy ved hus og hytter. Dette kravet er i Norge på Lden=45 dB(A). Samtidig vil lokale terrengforhold kunne påvirke utbredelsen av støyen fra en vindturbin, og avstanden til nærliggende bebyggelse må i noen tilfeller økes for å komme under grenseverdien. Støy er et forhold som utredes nærmere i planleggingen av vindprosjekter.

Skyggekast kan absolutt oppleves sjenerende, det har vi forståelse for. Omfanget av skyggekast varierer med tidspunkt på døgnet, årstid, avstand, driftsmønsteret til turbinen og skydekke.  Størrelsen på turbinbladene påvirker også omfanget av skyggekast. Intensiteten av skyggekast fra vindturbiner er størst nærmest turbinen og avtar med økende avstand (NVE). NVE anbefaler at bygninger som kan oppleve skyggekast ikke utsettes for det i mer enn åtte timer per år, og maks 30 minutter per dag (altså maks 16 dager med en halvtimes skyggekast). For at vi skal klare å overholde det kravet har turbinene sensorer for sollys og et automatisk styringssystem som stanser turbinene når grenseverdien nås.

Blinkende lys fra vindturbiner vil være sjenerende for naboer, men Luftfartstilsynet tillater nå bruk av radarstyrte systemer som slår seg på kun når fly, helikoptre eller droner nærmer seg. Luftfartstilsynet krever merkeplikt med hinderlys for vindturbiner der tårnet har nådd en høyde på 60 meter eller mer. Vindturbiner fra 150 meter og høyere skal ha hinderlys på mellomliggende nivå.

Tidligere har tilsynet godkjent at kun ytterkanten av vindkraftverket merkes, ikke alle turbinene.

Norske vindkraftverk er åpne for alminnelig ferdsel, og mange vindkraftverk har blitt populære turmål. En gjennomgang NVE og Miljødirektoratet har gjort av utbygde vindkraftverk i Norge viser at anleggene i stor grad er lokalisert til større utmarksområder som fungerer som turområder for friluftslivet. I hovedsak stenger eller begrenses fri ferdsel i vindkraftverk når det er nødvendig av sikkerhetsmessige årsaker, primært på grunn av fare for ising fra turbinblader (iskast) eller under anleggsarbeid.

I Norge er kunnskapen om flaggermus begrenset, og det mangler større studier av kollisjonsomfang ved vindkraftverk. Flaggermus regnes likevel som den mest sårbare artsgruppen ved vindkraftutbygging. Hvordan et vindkraftverk påvirker flaggermus er stedsavhengig og vil variere fra anlegg til anlegg. Derfor er flaggermus ett av temaene som blir grundig belyst i konsekvensutredningene der det er relevant.

Vindkraftverk kan både føre til kollisjoner og tap av viktige leveområder, men risikoen varierer mellom arter (Rydell m.fl. 2010), og geografi. Artsmangfold og bestand er størst i sør, men avtar kraftig nordover – fra 11 arter i Sør-Norge til én (nordflaggermus) i Finnmark. Dette gir store regionale forskjeller i konfliktpotensial når vindkraft skal bygges ut. Derfor må vurderinger av vindkraftens påvirkning rettes mot utvalgte arter og inngå i konsekvensutredninger. Konflikter oppstår særlig ved høye temperaturer og lite vind. For å redusere konsekvensene kan man blant annet unngå utbygging i områder som kan komme i stor konflikt med flaggermus, og innføre driftsrestriksjoner under perioder, sesonger og værforhold med høy flaggermusaktivitet og økt kollisjonsrisiko. Mer info finnes på NVEs nettsider.  

Vindkraftanlegg representerer en potensiell risiko for fugl, og etablering av vindkraftanlegg med tilhørende infrastruktur innebærer endring av områders funksjoner. Fugl er utsatt for kollisjoner, fortrengning og forstyrrelser. Konfliktpotensialet avhenger av de ulike artenes livssyklus, atferd og bruk av området. Konfliktbildet fra konsesjonsgitte prosjekter her til lands viser store forskjeller mellom lokalitetene. Klimaendringer og arealendringer er imidlertid en langt større trussel mot fuglelivet, men også bygninger og katter utgjør en større trussel enn vindkraft.  

Fordi et vindkraftverks påvirkning på fuglelivet er stedsavhengig og vil variere fra anlegg til anlegg, er fugl ett av temaene som blir grundig belyst i konsekvensutredningene. Det viktigste hensynet er plasseringen av vindkraftverket. I 2019 gjennomførte Miljødirektoratet en egen utredning om vindkraft og fugl. Den konkluderte med at vindkraft kan påvirke mange fuglearter, men at konflikter kan «unngås og/eller reduseres vesentlig med god lokalisering.»

Fornybarnæringen erkjenner at tap av natur er en like stor utfordring for verden som klimaendringene. Derfor jobber næringen aktivt for å finne de beste løsningene som både begrenser arealbruken og som ivaretar viktige naturverdier. For mange aktører er målet netto null tap av natur i nye prosjekter, og å bidra til å forbedre tilstanden for natur i områder hvor man har hatt en påvirkning. Der det ikke er mulig å skåne naturen på en akseptabel måte, vurderes også kompenserende tiltak andre steder.  

Videre er næringen opptatt av å følge norske retningslinjer og regelverk, og i tillegg internasjonale standarder for begrensning av skade på verdifull natur. Vindprosjekter må også bruke erfaringer fra nasjonale og internasjonale utviklingsprosjekter, samt se mot nyere forskning på vind og naturskade. Det må gjøres grundige feltundersøkelser, risikovurderinger, og jobbes med avbøtende tiltak for å redusere skade helt fra prosjektenes tidligfase. Dialog med lokalsamfunnet vil også være en del av evaluering av avbøtende tiltak.  

Utbyggerne gjennomfører løpende forbedringer fordi de hele tiden tilegner seg mer kunnskap om hvordan naturskader kan begrenses, og hvordan artsmangfold og dyreliv i størst mulig grad kan hensyntas. Fornybar Norge har laget en nettside, med gode eksempler på hva kraftnæringen gjør for å beskytte miljø, plante- og dyreliv. Her er noen av dem:  

• Åsen 2: Mål om å tilbakestille området rundt eksisterende vindturbiner slik at vanlig gårdsdrift kunne gjenopptas, med gjenbruk av infrastruktur fra første fase. Gjenbruk har spart miljø og kostnader, og områder er re-vegetert og brukes til sauebeite.  

• Gismarvik – energiproduksjon i Norges største regulerte næringspark: Mål om å etablere vindkraftverk i Haugaland Næringspark med infrastruktur som danner grunnlag for videre utvikling av næringsområdene. Etableringen har styrket næringsparkens grønne profil med lokalprodusert kraft, og kraftverkets infrastruktur benyttes av øvrige aktører i næringsparken.

• Storøy – nullinngrepsprosjektet: Bla. Forberede fornyelse av vindkraftverk i et bynært industriområde. Justert konsesjon – større produksjon med større turbiner, samlokalisert vindkraft og industri, revegetert gammelt deponi, god utnyttelse av eksisterende infrastruktur.  

• Utsira - overvåkning av fugleaktivitet rundt turbinen: Mål om å overvåke fuglelivet og kartlegge effekten av dagens turbiner, og forberede mulig fornying. Installering av kameraer med AI-fuglesporingsteknologi har gitt ny kunnskap om fuglelivet i området og bidrag til teknologiutvikling for å begrense påvirkning på fugl.  

• Smøla: På Smøla har Statkraft forsøkt å male turbinene svarte for å redusere risikoen for kollisjon fra fugl. Funn fra NINA viser at dødeligheten for fugl gikk ned med 70 prosent etter at de malte ett av tre rotorblader svart. Den nederste delen på ti turbintårn ble også malt svart. Forskerne sammenlignet disse med ti umalte turbintårn. Det halverte dødeligheten hos liryper sammenlignet med umalte vindturbiner i samme område.

‍

Utvikling av fornybar kraft skaper dilemmaer mellom fordelene kraften gir for å sikre arbeidsplasser og utvikle lokalsamfunn, og ulempene en utbygging kan medføre for blant annet natur, landskap og friluftsliv. Hvert enkelt prosjekt er unikt, og må derfor gjennom grundige konsekvensutredninger, for å få fullstendig oversikt over hvilke konsekvenser vindkraftverket faktisk vil få for natur og miljø.  

Det stilles strenge krav til miljøkartlegginger som ligger til grunn i konsesjonsprosessene. Forskrift om konsekvensutredning stiller blant annet krav til vurdering av konsekvenser for klima, landskap, biologisk mangfold (herunder fugler) og kulturminner. Deretter skal eventuelle konsekvenser avbøtes så langt det lar seg gjøre.  

Når konsesjonsperioden er gått ut og eventuelt ikke forlenges, skal vindkraftanlegget fjernes og området tilbakeføres så langt det er mulig. Dette er et forskriftskrav som følges opp av NVE. Før konsesjonsperioden går ut må vindkraftselskapet få godkjent en plan for nedlegging av anlegget som viser hvordan området skal istandsettes. Denne planen godkjennes av NVE. De krever også at det må stilles garanti for nedlegging og opprydding på seks prosent av investeringskostnadene innen utgangen av anleggets tolvte driftsår.

Konsekvenser for økosystemene på land og i vann vil bli nøye vurdert i konsekvensutredningene og må vurderes fra prosjekt til prosjekt. I utgangspunktet er det ingen begrensinger for fiske og jakt, og i de fleste tilfeller vil det kunne foregå som normalt i driftsperioden. Men, i byggeperioden vil det kunne være begrensninger, både av sikkerhetsmessige grunner, men også fordi viltet holder mer avstand i denne perioden preget av mye aktivitet.

NVEs miljøtilsyn kjenner ikke til tilfeller der vindkraftverk har forurenset drikkevannskilder.

Høsten 2025 presenterte Vitenskapskomiteen for mat og miljø en rapport, der de skriver at Mattilsynet erfarer at konsekvensutredninger og MTA når det gjelder drikkevannsressurser ofte kan være mangelfulle, og i for liten grad vektlegger drikkevannshensyn. Det er et nyttig innspill å ha med seg i utformingen av en konsekvensutredning, som fornybarnæringen tar til seg.  

Drikkevann er en viktig ressurs som må beskyttes mot forurensing. Konsesjonsprosessen for vindkraftverk innebærer grundige vurderinger fra NVE som konsesjonsmyndighet og Mattilsynet som høringspart. Konsekvensutredningen er i tillegg et forebyggende tiltak som kartlegger vannkilder og hvordan disse skal tas hensyn til. En eventuell detaljplan må videre inneholde en plan for beskyttelse av drikkevann som så skal godkjennes av myndighetene.

Basert på eksisterende kunnskap om forurensning fra vindkraftverk, er det Miljødirektoratets vurdering at driftsutslipp fra vindkraftverk er av så begrenset karakter at det ikke kreves tillatelse etter forurensingsloven § 11. Anleggene og driften har lav forurensningsrisiko i seg selv, og risikoelementene kan møtes med avbøtende tiltak. Forurensning fra utbygging av vindkraft vil stort sett være av samme type som i andre utbyggingsprosjekter med terrenginngrep, for eksempel veibygging. Det er størst fare for forurensing av drikkevannskilder i anleggsperioden, fordi det er stor aktivitet på kort tid. I driftsperioden vil forurensning primært skyldes slitasje, manglende vedlikehold eller uhell under vedlikehold av vindturbinene. Også lagring og transport av kjemikalier kan utgjøre en forurensningsfare.  

Kanterosjon og brann vil kunne føre til forurensing av omgivelsene. Kanterosjon foregår kontinuerlig og har fått størst oppmerksomhet når det gjelder mulig forurensning til omgivelsene og drikkevannet. Slitasjen på rotorbladene er sterkt avhengig av vær, seighet og elastisitet av overflatebelegget på bladene, samt lengden og hastigheten på rotorbladene. DTU (Danmarks Tekniske Universitet har nylig gjennomført en studie der de anslår at massetap i landbaserte vindkraftanlegg ligger mellom 8 og 50 g/ år per blad. Dette samsvarer med estimater fra Vestas og Siemens Gamesa, to produsenter av vindturbiner, som estimerer utfra generelle erfaringer at slitasjen utgjør inntil 50 gram per blad per år.  

Generelt kan man si at gode rutiner basert på verst tenkelige utfall i alle prosesser under anlegg og drift vil forebygge forurensning av vanntilsigsområdet og tilhørende drikkevannskilder. Videre er hovedregelen at vindturbiner plasseres utenfor, og i god avstand til hensynssoner for drikkevann. Dersom kraftutbygger likevel ønsker å plassere enkelte vindturbiner i hensynssonen til drikkevannskilder må dette konsekvensutredes. Utbygger er selv ansvarlig for å kartlegge alle drikkevannskilder i et område. God kartlegging og vurdering av mulige drikkevannshensyn vil kunne minimere konfliktnivået knyttet til dette temaet.

For noen kan vindkraft forringe naturopplevelsen, men det finnes også eksempler på at vindkraft har gitt økt bruk av friluftsområder, blant annet på grunn av bedre fremkommelighet:

• Utbyggingen av vindparkene i Roan og på Midtfjellet har ifølge Fornybar Norge ført til vesentlig økning i bruk av fjellet til friluftslivsformål.

• I Fitjar kommune har utbygging av vindkraft gjort fjellet tilgjengelig for langt flere. Det er lagt til rette for aktiviteter, med blant annet lysløype og frisbeegolf. Området blir mye benyttet av idrettslaget og turlaget. Det arrangeres turer og samlinger for store og små, og snart kommer det også en ny terrengsykkelsti på fjellet. Vindparken er også et utgangspunkt for turer som går videre derfra og ut i mer urørt natur.

• Flere kommuner kan vise til økt antall overnattingsdøgn etter at vindkraftverk kom på plass. I noen tilfeller har det vist seg at vindparken er et turistmål i seg selv. En undersøkelse utført av Ask Rådgivning viser at reiselivsaktørene er stort sett nøytrale eller positive til vindkraftverkene.

Hvordan et prosjekt vil påvirke friluftslivet må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

‍

Reguleringsevnen i norske vannkraftverk kan fint håndtere en økt satsing på vindkraft. Selv om reguleringsevnen er god i dag, forventes den å svekkes utover 2030-tallet ettersom forbruket øker. For å møte denne utviklingen må vi bygge mer kraft og økt effekt. Den rimeligste kraften får vi fra landbasert vindkraft, mens effekten kan økes ved å oppgradere vannkraften. Flere kraftselskaper jobber allerede med effektoppgraderinger for å møte denne utviklingen.

NVE krever at områder tilbakeføres til sin naturlige tilstand etter nedlegging av vindkraftverk. De krever også at det må stilles garanti for opprydding ved oppstart av vindkraftanlegg.

43,3 prosent av Norges energibruk er fortsatt fossilt. Skal vi få ned utslippene i Norge må denne energien erstattes med fornybar kraft. Her er vindkraft en av de mest aktuelle teknologiene, og ifølge Miljødirektoratet helt nødvendig for å nå klimamålene.  

Produksjonen av turbinkomponenter og bygging av veier og oppstillingsplasser medfører klimagassutslipp. NVE anslår de totale utslippene over livsløpet til et vindkraftverk til å være 9–14 gram CO2 per kilowattime, som er i samme størrelsesorden som utslipp fra vannkraft og solkraft i Norge.  

Studier viser også at det tar mellom 3-7 måneder for en vindturbin å produsere samme mengde energi som det kreves for å produsere og sette turbinen i drift (NVE).

Vindkraftkommuner blir betydelig kompensert. Det største bidraget vil komme fra eiendomsskatt samt produksjonsavgift på 2,42 øre/kWh (2026). I tillegg til dette setter staten av 0,2 øre/kWh gå til lokale formål, som natur, friluftsliv og reindrift over statsbudsjettet. Hvor mye en kommune mottar fra én vindturbin varierer ut fra turbintype (capex) og lokasjon (vindhastighet og dermed antatt produksjon).  

Totalt kan man legge til grunn at én kommersiell vindturbin gir vertskommunen mellom 800 000 – 1,2 MNOK per år. I tillegg til dette går selskapsskatt på 22 prosent i sin helhet til staten, og en stor andel offentlig eierskap gir også utbytter til staten, fylkeskommuner og kommuner.

I likhet med vannkraft, kommer inntekter fra vindkraft lokalsamfunnet til gode. For eksempel har kommunen Bjerkreim i Rogaland brukt inntektene fra vindkraftverk til å finansiere et nytt helsesenter med 38 institusjonsplasser og åtte omsorgsboliger med heldøgns bemanning.

Vindkraftutbygging skaper ofte stor aktivitet i anleggsfasen. Studier fra utbygde vindkraftverk i Norge viser at lokalt næringsliv i stor grad ble engasjert i anleggsfasen der dette var mulig.  

På Lista ble det i anleggsfasen investert ca. 300 millioner kroner i infrastruktur og deler av dette arbeidet ble gjennomført av lokale entreprenører. Under byggingen av Odal vindkraftverk ble 151 millioner tilført Nord-Odal kommune i prosjektperioden. Av dette gikk nesten 20 prosent til overnattings- og servicevirksomhet. Totalt investerte Odal Vind 2,1 milliarder hvorav om lag 20 prosent gikk til lokale og regionale leverandører.  

Videre skapes det lokale arbeidsplasser i driftsfasen til vindkraftverkene. Antall arbeidsplasser vil variere avhengig av størrelse og geografisk plassering. På vindkraftverkene Raskiftet og Kjølberget i kommunene Trysil og Åmot har det lokale driftsselskapet 12 fulltidsansatte, bosatt maks en time unna, som jobber på anleggene.  

I tillegg kommer selvsagt virkningene vindkraften har på strømprisen og strømregningen til alle strømbrukere, bedrifter og industri inkludert. Det finnes også flere eksempler der prosessindustrien inngår langsiktige kraftavtaler (ofte referert til som PPA-avtaler) med vindkraftprodusentene.

Energisektoren benytter seg ofte av gjennomsnittlig energikostnad over levetiden (LCOE) for å kunne sammenligne kostnader mellom ulike energiteknologier, spesielt for å kunne vurdere investeringer. NVE legger fram oppdatert anslag på kostnader for kraftproduksjon hvert andre år. Med denne beregningsmodellen kommer vindkraft klart best ut, sammen med vannkraft.  

Det er riktig at LCOE har noen svakheter, blant annet fanger det ikke opp systemkostnader som behov for nett eller balansekraft.  

Men, fra 2014 til 2020 ble vindkraften i Norge firedoblet, mens systemkostnadene i samme periode lå på et stabilt nivå. En stor økning i vindkraft skapte med andre ord ikke en tilsvarende økning i systemkostnader i denne perioden. Etter dette var det en stor økning i systemkostnadene fra 2020 til 2022, til sammen på over 700 prosent. Dette sammenfalt først og fremst med en stor økning i strømprisen. Det er fordi produsenter som leverer balansekraft må kompenseres for det de kunne tjent ved å selge kraften i det vanlige kraftmarkedet, og denne kompensasjonen øker når strømprisen øker.  

I 2025 økte systemkostnaden betraktelig uten at strømprisen økte tilsvarende. Årsakene til dette var sammensatt, men hovedforklaringene var 1) effekter av flytbasert markedskobling innført året før og 2) en ny modell for nordisk reservemarkedskobling med strengere krav til hvert enkelt prisområde. Disse faktorene er ikke gjensidig utelukkende, en av dem kan gjerne påvirke den andre. Vindkraft har som enkeltfaktor bidratt til at kostnadene knyttet til hvert enkeltpunkt har økt, men den er langt ifra den eneste eller viktigste årsaken til høyere systemkostnader.  

Sammen med vannkraft, er vindkraft på land den rimeligste produksjonsteknologien i Norge, ifølge NVE. Den bygges helt uten subsidier og bidrar i tillegg med inntekter til stat og kommune. Konsesjonspliktige vindkraftverk på land har et høyere skatte- og avgiftsnivå enn vanlig industri. Vindkraftverk i alle kommuner betaler selskapsskatt, produksjonsavgift, og grunnrenteskatt. I tillegg betaler vindkraftverkene eiendomsskatt til vertskommunene dersom det er innført i kommunen.

Vindturbiner avgir støy og kan gi opphav til plager dersom vindkraftanlegg etableres nær bebyggelse. Det er store individuelle variasjoner i sårbarhet for støy, og en rekke faktorer utover støyen påvirker graden av plage. Det er imidlertid ikke dokumentert en sammenheng mellom støy fra vindturbiner og mental helse eller livskvalitet, ifølge FHI. Det er lite som tyder på at støy fra vindturbiner på 40-45 dB har en påvirkning på søvn. Den anbefalte grenseverdien for støy fra vindkraftverk er 45 dB. Denne grenseverdien når ofte 600 – 800 meter ut fra turbinene. NVE legger derfor til grunn en anbefalt minsteavstand på minst 800 meter mellom vindkraftverk og bebyggelse. FHI viser videre til at individuelle faktorer, som holdninger til vindkraft og støysensitivitet, spiller en større rolle enn støyen i seg selv når det gjelder plager. I tillegg kan også andre forhold ved vindkraftverk og etableringen av dem ha stor betydning for opplevd støyplage. Det er heller ikke bevis for at støy gir risiko for hjerte-karsykdom, forhøyet blodtrykk og diabetes. Det er imidlertid behov for å øke kunnskapen om vindkraft og risiko for helsevirkninger.

All utnyttelse av naturressurser krever inngrep, og energiutbygging er ikke et unntak. Det settes strenge naturkrav, både fra myndigheter og fra aktørene selv. Det handler eksempelvis om å redusere avtrykket gjennom å gjenbruke eksisterende veier, og å unngå bygging i myr og andre verdifulle naturverdier. Virkninger for natur, friluftsliv, kulturminner og mer, samt hvordan en eventuelt skal unngå eller redusere disse, vil først kunne fastslås når prosjekter utredes og endelige plan- og konsesjonsvedtak gjøres.

Vindkraft beslaglegger areal. Det er imidlertid viktig å skille mellom vindkraftverkets avgrensede område og de direkte fysiske inngrepene. Ifølge NVE vil det avgrensede området for nye vindkraftverk ligge på rundt 35 km² per TWh. De direkte inngrepene, i form av veier, oppstillingsplasser osv., utgjør bare en liten del av dette, typisk mellom 3 til 6 prosent av planområdet.

Hele det norske kraftsystemet er væravhengig, produksjon av vindkraft inkludert. Norske vindturbiner produserer strøm nesten hele året, men produksjonen varierer avhengig av vindstyrken. Vindkraft er en helt sentral del av vårt kraftsystem og utgjør i dag omtrent 11 prosent av strømproduksjonen vår.

Den regulerbare vannkraften gjør Norge spesielt godt egnet til å håndtere vind- og solkraft. Den gjør at vi kan spare på vannet når det produseres vindkraft, og benytte kraften vi har lagret i vannmagasinene når vi trenger mye kraft samtidig, eller når vinden ikke blåser. Det er meldt inn en rekke effektoppgraderingsprosjekter av vannkraftverkene våre. Det vil styrke evnen til et slikt samspill mellom vind og vann.

Alt annet likt vil økt kraftproduksjon redusere strømprisene. Thema har gjort beregninger av hva kraftprisene ville ha vært i Norge uten vindkraft i årene 2019 til 2022. Deres funn viser at vindkraft reduserte strømprisen alle disse årene. Størst reduksjon ser man i 2022, der vindkraft reduserte strømprisen med 24,5 øre/kWh i Sør-Norge, 73,6 øre/kWh i Midt-Norge og 66,2 øre/kWh i Nord-Norge. I 2025 kom Thema med en ny rapport. Denne viste tilsvarende funn: Uten vindkraft på land hadde strømprisen på Østlandet og Vestlandet vært dobbelt så høy. På Sørlandet hadde prisen vært 32 prosent høyere, og i Midt-Norge og Nord-Norge hadde strømprisen vært fem ganger så høy uten vindkraft.

Økt strømproduksjon bidrar til å opprettholde et kraftoverskudd, noe som isolert sett gir lavere priser. Prisene påvirkes også av landene rundt oss, men et tilstrekkelig norsk kraftoverskudd vil dempe effekten av prissmitten. Uten ny kraftutbygging eller energieffektivisering vil derimot økt elektrifisering øke strømprisene i Norge, fordi kraftbalansen svekkes, og Norge kan bli importavhengig i deler av året.

Vindkraft produserer gjerne strøm ca. 90 % av tiden, men mengden elektrisitet varierer med vindstyrken. Flau vind gir lite vindkraft, sterk vind gir mye. Et vindkraftverk leverer vanligvis et sted mellom 25 og 40 prosent av den energien vindturbinene ville vært i stand til å levere dersom det hadde vært sterk vind hele tiden.

De fleste storskala vindturbiner begynner å produsere strøm ved en vindhastighet på rundt 3–4 m/s, og når maksimal effekt ved 11–15 m/s. Ved høyere vindhastigheter justeres bladvinklene automatisk, slik at de slipper mer vind forbi, og dermed unngår for stor belastning på vindturbinen, samtidig som produksjonen holdes konstant på maksimal effekt. Ved vindhastigheter på 25–28 m/s reduseres produksjonen, og ved om lag 32 m/s, eller ved sterke vindkast, må de fleste vindturbiner vinkles helt ut av vinden på grunn av for høy belastning på komponentene.

Hvert år blir det sluppet ut tonnevis av mikroplast i Norge. Mikroplast fra vindturbiner utgjør en svært liten del av utslippene. Bildekk er den største kilden til mikroplast i Norge, men også kunstgressbaner og syntetiske klær er betydelige kilder.  

Tallene for vindkraft på land er noe usikre, men Vestas og Siemens Gamesa, to produsenter av vindturbiner, estimerer utfra generelle erfaringer at slitasjen fra turbinbladene utgjør inntil 150 gram per vindturbin per år. En vindkraftprodusent i Norge beregnet utslipp basert på inspeksjon av egne turbinblader og kom frem til en årlig slitasje på 200 gram/ turbin per år. Til sammenligning er slitasjen av mikroplast fra bildekk nesten to kilo per årtilsvarende ca. det fra mellom 12-13 turbiner.

En vindturbin kan inneholde 1 000–1 500 liter olje, mest girolje og hydraulikkolje. Dette er lukkede systemer, og turbinene er bygd med beholdere inne i turbinhuset som skal samle oljen ved eventuelle lekkasjer. Utslipp av olje fra turbiner er ulovlig, og den ansvarlige for vindkraftanlegget har plikt etter forurensingsloven til å hindre, stanse og begrense slik forurensning. Basert på eksisterende kunnskap om forurensning fra vindkraftverk, er Miljødirektoratets vurdering at driftsutslipp fra vindkraftverk er av så begrenset karakter at det ikke kreves tillatelse etter forurensingsloven.

Om lag 90 prosent av en vindturbins masse er allerede resirkulerbar; stål, kabler, betong og andre kjente materialer, som det finnes etablerte metoder for. Turbinbladene er de mest utfordrende å resirkulere. Det er riktig at deponering og forbrenning av turbinblader er og har vært løsningen for flere vindkraftverk som er tatt ut av drift. Enkelte land har imidlertid innført forbud mot deponi og det foregår en utvikling innen gjenvinning også av turbinbladene. De eldste vindkraftanleggene i Norge er Statkrafts vindkraftverk på Smøla og Hitra, som fortsatt er i drift. Når disse tas ut av drift er planen at turbinbladene skal gjenvinnes hos norske Gjenkraft. Gjenkraft, som flere norske og internasjonale leverandører og kraftprodusenter har inngått avtaler med, har teknologi som resirkulerer 99 prosent av turbinbladene.  Vindturbinprodusenten Vestas sier de kan resirkulere 100 prosent av turbinene innen 2040.

Inngrepene ved å bygge ut vindkraft er relativt sett små, og kan tilbakeføres når vindkraftverket tas ut av drift. I dag er totalt 5 665 kvadratkilometer areal bygget ned i Norge, eller tilsvarende 1,7 prosent av Norges totale landareal. Planområdet for alle vindkraftverk i drift var per 31.12.2021 på 587 kvadratkilometer. Arealbruken for de 62 vindkraftverkene som var i drift per 31.12.2021, var til sammenligning på 19,7 kvadratkilometer når man beregner fotavtrykket etter tilbakelegging av masser og restaurering i henhold til detaljplan. Når man regner fotavtrykket for det totale inngrepet, tilsvarte det 27 kvadratkilometer. Sagt annerledes, så står vindkraft på land for litt under 0,5 prosent av all direkte nedbygging av norsk natur. Hyttefelt står til sammenligning for et nedbygd areal tilsvarende 680 kvadratkilometer.

Klimaendringene er en av de største truslene mot naturmangfoldet. Skal vi stanse den globale oppvarmingen må vi bytte ut fossil med fornybar kraft. 43,4 prosent av energibruken i Norge er fremdeles fossil. Derfor er det nødvendig å bygge ut mer fornybar kraft, inkludert vindkraft.  

For å stanse og reversere tap av natur har Norge forpliktet seg til FNs naturavtale. I den norske handlingsplanen står det at fornybar kraftproduksjon skal prioriteres over andre formål når naturen først må vike. Dette skyldes at fornybar kraft har større samfunnsverdi sammenlignet med for eksempel nye hyttefelt og alpinanlegg.

Miljødirektoratet mener det kan bygges mer vindkraft på land med akseptable miljøkonsekvenser.

Kommunene involveres på et tidligere tidspunkt enn før og har reell innflytelse på prosjekter. De kan stille krav om blant annet høyde og plassering av turbiner, og være trygge på at de får akkurat det prosjektet de har blitt lovet. Dette sikrer at også lokalsamfunnet blir hørt og at flere interesser vektlegges.

Det er strenge krav til innholdet i en konsekvensutredning. Blant annet må utredninger og feltundersøkelser følge anerkjent metodikk og utføres av personer med relevant faglig kompetanse.  Se Miljødirektoratets veileder til konsekvensutredninger.

Fra 1. juli 2023 trådte endringer i plan- og bygningsloven og energiloven i kraft. Nå er det kommunene selv som beslutter om de vil legge til rette for vindkraft i sin kommune, gjennom vedtak av en reguleringsplan. Først når reguleringsplanen er vedtatt, kan NVE avgjøre konsesjonssøknad etter energiloven. Det vil si at NVE ikke kan gi konsesjon før kommunen har gjort et positivt planvedtak for området, noe som er lovfestet. Kommunene har mulighet til å stoppe prosessen på flere ulike tidspunkt både før og etter en konsekvensutredning, og har også muligheten til å bestemme hva som skal utredes. Hvis en mener utredninger ikke er gode nok kan det kreves tilleggsutredninger.

Hensikten med disse endringene er å gi kommunene kontroll over utviklingen og sikre lokal forankring og innflytelse. Kommunene har mulighet til å stoppe prosessen på flere ulike tidspunkt både før og etter en konsekvensutredning, minimum fire ganger.

Å basere beslutninger på kunnskap er alltid viktig og riktig. Det kan derfor være nyttig å få belyst fakta og virkninger av en mulig vindkraftutbygging. Utvikling av fornybar kraft skaper dilemmaer mellom fordelene kraften gir for å sikre arbeidsplasser og utvikle lokalsamfunn, og ulempene en utbygging kan medføre for blant annet natur, landskap og friluftsliv. Grundige og omfattende faglige konsekvensutredninger sikrer nødvendig kunnskapsgrunnlag til kommunen så de kan ta informerte beslutninger. Anerkjente fagmiljøer må benyttes til å gjennomføre konsekvensutredningene. Slik sikrer vi en nøytral og grundig fremstilling av fakta rundt prosjekter. Det gir prosjektene og kommunene trygghet videre i beslutningsprosessen.

Enkelte kommuner har tidligere opplevd at de prosjektene de godkjente endret karakter. Denne risikoen er nå borte, fordi regelverket er endret. For å få konsesjon må kommunen i dag først vedta en områderegulering for vindkraftanlegget. Utbygger er pliktet til å bygge prosjekter i henhold til områdereguleringen, noe som gir trygghet om at kommuner får det de har blitt lovet.

Ja. Kommunenes rett til å si nei til vindkraft er lovfestet, og de kan stanse prosjekter ved minst fire anledninger, også etter at alle konsekvensene er utredet. NVE kan ikke gi konsesjon før kommunen har gjort et positivt planvedtak for området. Prosjekter vil kunne bli tilpasset og justert i lys av tilbakemeldinger gjennom konsekvensutredningen og dialog med lokalsamfunnene.

Nei. Kommunenes rett til å si nei til vindkraft er hjemlet i plan- og bygningsloven, og NVE kan ikke gi konsesjon før kommunen har fattet et planvedtak. Regjeringen har gjentatte ganger bekreftet at det er med bruk av statlig plan, som er et virkemiddel som sjelden tas i bruk i planlegging etter plan- og bygningsloven.

Nei. Gjennom fornybardirektivet fra 2018, som nå skal implementeres i Norge, er intensjonen å sikre en raskere og mer effektiv konsesjonsprosess. Direktivet pålegger ikke hverken land eller kommuner å bygge anlegg for fornybar kraft (regjeringen.no). Sverige er omfattet av direktivet, og det hindrer ikke svenske kommuner å legge ned veto mot vindkraft (Energi og klima).

I Norge er det anbefalte minstekravet 800 meter til nærmeste bebyggelse. Denne avstanden er satt av hensyn til støy.  600-800 meter fra et vindkraftverk er støynivået normalt sett innenfor den anbefalte grenseverdien for støy (Lden=45 dB), men det vil avhenge av blant annet topografi.

En eldre vindturbin har normalt en levetid på 20-25 år, mens nyere vindturbiner normalt har en levetid på 25-30 år. Hva som skjer med vindturbinene etter endt levetid kan du lese her.

Over halvparten av vindkraften i Norge er norskeid. I 2024, 2025 og 2026 har en rekke utenlandsk eide kraftverk blitt kjøpt opp av norske selskaper. Eksempler på dette er Hafslunds kjøp av Tonstad vindkraftverk i Agder, Evinys kjøp av vindkraftverkene Guleslettene og Tellenes på Vestlandet, SKLs kjøp av Midtfjellet, Lyses kjøp av Egersund og Dalane Energis kjøp av Svåheia.

Vindkraft fungerer ved at bevegelsesenergien i vind blir omdannet til elektrisitet ved hjelp av vindturbiner. Bladene roterer og driver en generator som skaper elektrisitet. Strømproduksjonen vil variere etter hvor mye og hvor ofte det blåser, og det norske kraftsystemet med mye vannkraft er godt satt opp for å balansere mellom de to kraftkildene.

Alle vindkraftprosjekter er ulike. Foruten selve turbinene vil et vindkraftprosjekt etter bygging bestå av en adkomstveg og interne veier fram til hver enkelt turbin. Det vil også være en oppstillingsplass foran hver vindturbin. Det interne kabelnettet (hvor strømmen fra turbinene blir fraktet) vil være gravd ned i grøftekantene i det interne veinettet, så dette ikke er synlig. I vindparken eller i nærheten til denne, vil det være en trafostasjon og et servicebygg, og det vil være en kraftlinje fra vindparken fram til en trafostasjon som er påkoblet regionalnettet eller sentralnettet. Man kan fritt bevege seg rundt i parken etter den er ferdig bygd, men på vinteren må man være oppmerksom på risikoen for iskast og/eller nedfall av snø og is fra turbinene.

I dag har Norge 65 vindkraftverk som sammen produserer rundt 16 TWh årlig under normale værforhold, noe som utgjør omtrent 10 prosent av landets totale kraftproduksjon (NVE 2025). Til sammenlikning utgjør vindkraft rundt 60 prosent av elektrisitetsproduksjonen i Danmark (2023), og 21 prosent i Sverige (2023).

Kommunene er sikret langsiktige inntekter fra vindkraftverk gjennom eiendomsskatt, produksjonsavgift og statlig tilskuddsordning til natur, friluftsliv og reindrift. Grovt regnet gir én vindturbin om lag 1 mill. kr. til kommunen i året, men beløpet kan gjerne variere mellom 800 000 kr. og 1,2 mill. kr. avhengig av størrelse og produksjon. Et kraftverk med 25 turbiner kan da gi kommunen da om lag 25 millioner kr. i året. I 2025 fikk norske vindkraftkommuner en inntekt på til sammen fra vindkraft. I mange kommuner er vindkraft dermed en avgjørende viktig inntektskilde til kommunekassa.

Nei, det er ingen som tar til orde for å bygge vindkraft over alt i hele landet. Men i dag bygges det ingen steder, og mange prosjekter stoppes uten utredning. Miljødirektoratets budskap er at det er mulig med videre utbygging av vindkraft på land med akseptable konsekvenser for naturmangfold og karbonbeholdningen i arealer.  Konsekvensene er bare akseptable når de mest karbonrike arealene og områder med verdifull natur utelukkes.

Det er taksering hvert 10. år som setter grunnlaget for eiendomsskatt. Eiendomsskatt er en kommunal skatt, og det er kommunestyret i den enkelte kommune som avgjør om, og i hvilket omfang, det skal skrives ut eiendomsskatt i kommunen og på hvilke typer eiendommer. Ved beregning av eiendomsskatten skal vindkraftverk verdsettes til teknisk verdi, som skal tilsvare gjenanskaffelseskostnaden etter fradrag for slit, elde og eventuell utidsmessighet. Det innebærer at grunnlaget for beregning og den utbetalte eiendomsskatten til kommunen reduseres gjennom anleggets levetid.