Energisektoren benytter seg ofte av gjennomsnittlig energikostnad over levetiden (LCOE) for å kunne sammenligne kostnader mellom ulike energiteknologier, spesielt for å kunne vurdere investeringer. NVE legger fram oppdatert anslag på kostnader for kraftproduksjon hvert andre år. Med denne beregningsmodellen kommer vindkraft klart best ut, sammen med vannkraft.  

Det er riktig at LCOE har noen svakheter, blant annet fanger det ikke opp systemkostnader som behov for nett eller balansekraft.  

Men, fra 2014 til 2020 ble vindkraften i Norge firedoblet, mens systemkostnadene i samme periode lå på et stabilt nivå. En stor økning i vindkraft skapte med andre ord ikke en tilsvarende økning i systemkostnader i denne perioden. Etter dette var det en stor økning i systemkostnadene fra 2020 til 2022, til sammen på over 700 prosent. Dette sammenfalt først og fremst med en stor økning i strømprisen. Det er fordi produsenter som leverer balansekraft må kompenseres for det de kunne tjent ved å selge kraften i det vanlige kraftmarkedet, og denne kompensasjonen øker når strømprisen øker.  

I 2025 økte systemkostnaden betraktelig uten at strømprisen økte tilsvarende. Årsakene til dette var sammensatt, men hovedforklaringene var 1) effekter av flytbasert markedskobling innført året før og 2) en ny modell for nordisk reservemarkedskobling med strengere krav til hvert enkelt prisområde. Disse faktorene er ikke gjensidig utelukkende, en av dem kan gjerne påvirke den andre. Vindkraft har som enkeltfaktor bidratt til at kostnadene knyttet til hvert enkeltpunkt har økt, men den er langt ifra den eneste eller viktigste årsaken til høyere systemkostnader.